Kaspar Hauser tar utgangspunkt i historien om unggutten som dukket opp på et torg i Nürenberg på starten av 1800-tallet. Han kunne verken snakke eller gå. Senere hevdet han å ha vokst opp i en kjeller. Kaspar ble allerede i sin livstid sentrum for en konspirasjonsteori, der han blir fremstilt som den forsvunne prins av Baden. Noe som viser seg bli en ønskedrøm for Steiner og hans tilhengere i det de senere mener at han ville ha forhindret Tysklands ære's undergang med første og andre verdenskrig. Det er noe vakkert og håpløst i ønsket om å ville rulle tiden tilbake og stake ut en annen kurs. Se på historien og si «se, dette var ikke det eneste mulige, vi er ikke onde». I det hele tatt har mennesket lenge hatt denne lengselen etter å vaskes rent, å kunne peke mot noe opprinnelig eller kanskje paradisisk i oss. En sjel, eller et forsonende menneskelig trekk hos en uoppdaget stamme som vandrer ut av jungelen, eller noen som klyver opp av kjellermørket ubesudlet av sivilisasjonens korrumperende påvirkningskraft. I Kaspar Hauser går jeg inn i 1800-tallets frykt for at sivilisasjonen skulle skli tilbake ned i dyreriket og emosjonene. Og deres økende behov for tilgivelse, i og med at de samtidig skaper noe av det mest effektive vidstrakte utbyttingssystem av andre mennesker. Dette er noe som henger ved oss i dag også, i et Europa som river sitt eget opplysningsprosjekt ned fra innsiden mens de skjelver under strømmen av Andre som vil inn og delta eller forkludre.

The Writers’ Guild of Norway is not the agent of the authors in this database.

If you wish to have this text performed, make contact with the author or author's representative.

The manuscript is unavailable. Contact the author or author's representative..