Noe av det første jeg fant ut da jeg begynte å sette meg inn i Grinifangenes liv, er at en fange ikke er en fange. Ingen opplever fangetilværelsen på samme måte. En tidligere fange, og tidsvitne, formulerte det slik: ”Så kom jeg til Grini, og har lurt resten av livet på hvorfor jeg fikk det så fint der”. Andre hadde det veldig vondt, med store fysiske eller psykiske smerter. Atter andre var noen luringer og ble eksperter på å sno seg i det som skulle utvikle seg til et eget samfunn i samfunnet. En av grunnene til at de fleste hadde det ganske bra, var det unike kameratskapet som ble utviklet på brakker og celler. En annen var de menneskene som delte sine kunstneriske eller akademiske evner og spredde sårt tiltrengt lys, glede og kunnskap med sine medfanger. Åttende mai 1945 var det over. Da ble tusenvis av Grinifanger busset ned til Universitetsplassen og gledesstrålende tatt imot av ektefeller, barn, foreldre og søsken. Det skjedde for sytti år siden. Tiden var moden til å gi stemme til disse ofte tause heltene. Til å minnes det de disse nesten 20 000 kvinnene og mennene måtte gjennomleve, til å hedre de som ikke kom fra det med livet og til å se hvordan mennesker klarer å gjøre det beste ut av det selv den mest håpløse situasjon.

The Writers’ Guild of Norway is not the agent of the authors in this database.

If you wish to have this text performed, make contact with the author or author's representative.

The manuscript is unavailable. Contact the author or author's representative..